Ved å måle isolasjonsmotstanden til krafttransformatorer, kan visse isolasjonsproblemer og andre problemer med transformatoren oppdages effektivt, for eksempel vikling som berører foringsrøret, berøring av jernkjernen, kortslutninger mellom spoler osv. Derfor, under regelmessige overhalinger eller etter større overhalinger reparasjoner, isolasjonsmotstand skal måles. Når du måler isolasjonsmotstanden til en krafttransformator, må du generelt måle isolasjonsmotstanden til høyspentspolen til foringsrøret, lavspentspolen til foringsrøret, og mellom høyspentspolen og lavspentspolen. Under vedlikehold av kjerneløft, mål også isolasjonsmotstanden til den gjennomgående kjernebolten til jernkjernen. Vanligvis velges et 2500V megohmmeter for å måle isolasjonsmotstanden til krafttransformatorer. Men når man måler isolasjonsmotstanden til den gjennomgående bolten til jernkjernen, velges vanligvis et 1000V megohmmeter.
Isolasjonsmotstanden til krafttransformatorer er sterkt påvirket av fuktighet og temperatur. Når fuktigheten øker, absorberer overflaten og interiøret fuktighet, lekkasjestrømmen øker og isolasjonsmotstanden reduseres; når temperaturen stiger, er det mer sannsynlig at ladede partikler leder elektrisitet på grunn av økt termisk bevegelse, lekkasjestrømmen øker og isolasjonsmotstanden reduseres. Derfor er isolasjonsmotstandsverdiene målt ved forskjellige temperaturer forskjellige. Jo høyere temperatur, jo lavere isolasjonsmotstand.
Standarder for isolasjonsmotstand for transformatorer:
Før en nyinstallert eller overhalt og langsiktig utrangert (tre uker) transformator settes i drift, bør isolasjon måles.
For viklinger med et spenningsnivå over 1000V, brukes et 2500V megohmmeter; for viklinger under 1000V brukes et 1000V megohmmeter. Den spesifiserte motstandsverdien (ved 20 grader) er 300 megohm for 3 - 10 kV, 400 megohm for 20 - 35 kV, 800 megohm for 63 - 220 kV og 3000 megohm for 500 kV. For transformatorer med en spenning på 0,4 kV og under, brukes et 500V megohmmeter med en motstand større enn eller lik 0,5 megohm.
Når motstandsverdien er lavere enn 50 % av forrige verdi, gi beskjed om vedlikehold. Mål om nødvendig det dielektriske tapet og absorpsjonsforholdet til transformatoren. Absorpsjonsforholdet R60"/R15", og forholdet bør ikke være lavere enn 1,3.
Navn på isolasjonsmotstand: Høy til lav og jord: (primærvikling til sekundærvikling og foringsrør) isolasjonsmotstanden til høyspentviklingen til lavspentviklingen og foringsrøret; Lav til høy og jord: (sekundærvikling til primærvikling og foringsrør) isolasjonsmotstanden til lavspentviklingen til høyspentviklingen og foringsrøret.
Standarder for kvalifiserte verdier for isolasjonsmotstand:
(1) Sammenligner isolasjonsmotstandsverdien målt denne gangen med verdien målt sist gang omregnet til samme temperatur, skal denne verdien ikke reduseres med 30 % sammenlignet med forrige verdi.
(2) Absorpsjonsforholdet R60/R15 (forholdet mellom isolasjonsmotstand ved 60 sekunder og 15 sekunder ved fjernmåling) bør være 1,3 ganger eller mer ved 10 - 30 grad .
(3) For transformatorer med en primærsidespenning på 10 kV er den minste kvalifiserte verdien for isolasjonsmotstand relatert til temperatur. Forholdet mellom transformatorens isolasjonsmotstand og testtemperatur.
Beregningsformel for transformatorisolasjonsmotstand: Bruk formelen til å beregne isolasjonsmotstanden ved ulike temperaturer. "For hver 10 graders økning, halver den forrige verdien; for hver 10 graders nedgang, doble den forrige verdien. For gode forhold, multipliser med 1,5." Absorpsjonsforhold: R20=Rt X 10^(t-20)/40. For hver 10 graders økning i temperaturen, multipliseres Rt med 2/3. For hver 10 graders nedgang i temperaturen, multipliseres Rt med 1,5.
For nyinstallerte og overhalte transformatorer bør de kvalifiserte verdiene for isolasjonsmotstand være i samsvar med forskriftene ovenfor. For transformatorer i drift bør den ikke være lavere enn 10 megohm.